fredag 15. april 2016

Saudi-kongen til Tadjik-debatten: Hos oss støtter alle med hodet og vettet i behold kongedømmet

Etter at Aps nestleder Hadia Tadjik i forrige uke var blant 26 stortingsrepresentanter som stemte for grunnlovsforslaget om at Norge burde bli republikk, har kommentarfeltene i nettavisene kokt over. - Det var en del kommentarer som var på kanten og som antydet islamisme, sier Dagbladets moderator John Færseth.

Her er det noe som ikke stemmer. Det er jo helt uproblematisk å kombinere ekstrem islamisme med monarkisme! Det som heller er et problem, er kombinasjonen av ekstrem islamisme og republikanisme. For republikanismen innebærer at det er folket i landet som velger de politiske lederne, og lager lovene. Ekstreme islamister mener at lovene er gitt en gang for alle, og at enhver nytolkning av sharia etter de tre første kalifene på 600-tallet er ugyldig. Det som trengs er bare en ting; en kalif, emir eller konge som er i stand til å opprettholde Guds lover. Og Saudi-Arabia er det levende eksemplet på en slik styreform.

En av de som kommenterte Tadjiks stemmegiving i Dagbladet skrev følgende: «Jævla utlending as. Harald er sjef. Hun burde bli hengt på et offentlig sted.»
Igjen, misforståelser! Man trenger jo slett ikke være etnisk norsk for å mene at kongekritikere bør henrettes på offentlig sted! Igjen er Saudi-Arabia det levende eksemplet på hvordan det kan gjøres. Rett nok foretrekker Saudi-kongens bødler sabel framfor reip, men akkurat det er jo bare en smakssak.

Hva i alle dager har norsk kongedebatt, offentlige henrettelser og Saudi-Arabia å gjøre med Rødts aksjonsdag mot krig, tenker kanskje noen nå. Svaret er svært mye.
I teorien er det mye som skiller Saudi-Arabia og Norge, selv om begge landene har holdt på en statsform fra middelalderen som folk ellers i verden anser som utgått på dato forlengst.
For det første er det slik i Norge at det formelt er lov til å komme med kritikk av kongen, monarkiet og andre maktpersoner og institusjoner, uten å risikere hodet, selv om det tydeligvis finns enkelte nettdebattanter som vil endre på dette. Slik er det altså ikke i Saudi-Arabia. Der blir åpne kongekritikere offentlig halshugd, mens man for mer indirekte sarkasme og ironi kan slippe unna med hundre piskeslag.
For det andre er likestilling i Norge et offisielt ideal, som vi rett nok er langt unna på mange områder, mens i Saudi-Arabia er kvinner på alle måter definert som underordna mannen, og det er fortsatt dødsstraff for utenomekteskapelig sex. Likevel er det tydeligvis langt mer som bringer våre nasjoner sammen.

Da den gamle kong Abdullah døde for litt over et år siden, deltok han som vil bli vår neste konge, om ikke Rødt og Hadia Tadjik og enkelte andre på Stortinget får vilja vår før det, i begravelsen, og uttrykte der sin dype medfølelse til det saudiske folket, for tapet av deres eneveldige tyrann. Ved å sende en så høytstående representant for den norske staten med et kondolansebudskap formulert på denne måten, sendte det offisielle Norge et kraftfullt signal om at vi respekterer og aksepterer den massive undertrykkelsen av det arabiske folket som de eneveldige monarkene utøver.

Men langt viktigere enn slike symbolske gester, er det praktiske samarbeidet. Og det viktigste praktiske samarbeidet er militært. Saudi-Arabia gikk i fjor forbi Russland og kom opp på tredjeplass, bak USA og Kina, i absolutt militært forbruk. I militært forbruk per innbygger innehar Saudi-Arabia i følge tallene fra det svenske fredsforskningsinstituttet en solid førsteplass. Her er rett nok ikke det styrtrike og svært militaristiske nabolandet Qatar med, og det er sannsynlig at Qatars militære forbruk er enda høyere per innbygger, men det spiller ingen rolle, for de to eneveldige monarkene er både slektninger og allierte. Også de neste landene på lista, Oman, og Forente Arabiske Emirater, er eneveldige monarkier, og sistnevnte også en alliert av Saudi-Arabia og Qatar i Gulfrådet.
Det aller meste av våpnene som tilflyter de eneveldige arabiske monarkiene med Saudi-Arabia i spissen, kommer fra USA eller andre av våre allierte i NATO. Med disse våpnene holdes befolkninga i landene nede med rå makt. Samtidig er det også slik at Vestens og NATOs allianse med disse diktaturstatene også strekker seg langt ut over det som handler om å konsolidere kongenes og sjeikenes makt innenfor egne grenser.

Under den arabiske våren i 2011, reiste folket i Bahrain seg i en ikke-voldelig protest mot det eneveldige kongedømmet, som også finns der.  Da rykket soldater fra allierte land i Gulfrådet, fra Saudi-Arabia, Qatar og Emiratene straks inn i nabolandet for å slå ned folkeopprøret som landets egne militære styrker ikke klarte, eller ikke ville, slå ned med tilstrekkelig kraft. Det kom ingen protester mot dette, verken fra USA eller andre NATO-land, som Norge. For det eneveldige kongedømmet Bahrain tjener som base for USAs flåte i Persiagulfen.

Våre allierte, Gulfrådsmonarkene, så med stor motstand på den arabiske våren da herskerne i Tunisia og Egypt (der midlertidig) ble styrtet i folkelige revolusjoner i 2011, og grep altså inn med reine invasjonsstyrker for å slå ned protestene da de også kom til Bahrain. Når opprørsideene også skapte oppstand i Libya, Jemen og Syria, fikk pipa derimot plutselig en helt motsatt lyd. Siden herskerne i disse landene hadde hatt et mer distansert eller kritisk forhold til Vesten, og et godt forhold til Iran, sto Saudi-Arabia og de andre Gulfrådsstatene plutselig fram som frihetens sterkeste forsvarere. Ingen ledende vestlige politikere så det som det aller minste suspekt eller hyklerisk å være på lag med de eneveldige monarkene i Saudi-Arabia og Qatar under bombekrigen mot Moammar Gadhaffi i Libya i 2011. Det stilles heller ingen kritiske spørsmål ved motivene bak Saudi-Arabias direkte militærintervensjon i Jemen, for å gjeninstallere den “folkevalgte” presidenten Ali Mansour Hadi.

Paradoksene fører heller ikke til at det ringer noen bjeller når Saudi-Arabia går i spissen for å kreve diktatoren Bashar al-Assads avgang, og leder an med leveranser av våpen til opprørsgruppene i landet. Det er imidlertid ikke et paradoks at de ledende opprørsgruppene som får vestlige våpen via Saudi-Arabia, er ekstreme islamistiske grupper som avviser demokrati, og foretrekker et kalifat, eller kongedømme, styrt av sharialover etter saudi-arabisk mønster. For Saudi-Arabia og de andre gulfrådsstatene ønsker ikke å bli kvitt diktatoren Assad fordi han er en diktator. De ønsker å bli kvitt han fordi han er alliert med Iran, og om han var demokratisk valgt, ville det være desto verre.
For Saudi-Arabia ønsker åpenbart heller ikke at slutten på borgerkrigen i Syria skal bli demokratiske valg og en demokratisk valgt regjering. Det gir for det første ingen garanti for at valget ville gi et Iranfiendtlig og Saudi-vennlig resultat, og for det andre vil et levende demokrati i den arabiske verden kunne være et forbilde for folket i andre arabiske land, og dermed også en permanent trussel mot de eneveldige monarkene.

Mye tyder på at Norge og resten av våre allierte i NATO tenker på samme måte. Det er i hvert fall den eneste logiske forklaringa på at vi sender krypende kondolansetelegrammer til avdøde tyranner, selger våpen og samarbeider om folkerettsstridig væpning av ekstreme islamistiske opprørsgrupper i et naboland. Rødt mener at det er grunn til å tenke annerledes når det gjelder Norges sikkerhet og alliansepolitikk, og mer prinsipielt for demokrati og fred. Vi håper å få med oss flere i Norge på dette. Derfor har vi aksjonsdagen mot krig.  

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar