Likevel, hvis det gjentar seg gang etter gang, ting går til helvete, men og det er en som alltid kommer med advarsler som viser seg å stemme, er det ikke da fornuftig å lytte til hva vedkommende har å si neste gang?
Den som følger logikken så langt, er nødt til å erkjenne at partiene på Stortinget burde lytte mer til hva Rødt har å si i spørsmål som handler om norsk deltakelse i utenlandske militærintervensjoner. For de advarslene vi har kommet med om hvordan og hvorfor det vil gå galt, har alltid vist seg å stemme. Men siden viljen til å stikke hodet i sanda og lukke øyne og ører for konsekvensene av politiske valg er så sterk som den er, blir det vi som selv er nødt til å gni inn lærdommene. Så la oss nok en gang oppsummere Norges fem mislykka militære intervensjoner:
Kosovokrigen
Denne krigen begynte ganske nøyaktig ett år før NATOs intervensjon i 1999, med at den kosovoalbanske opprørsgeriljaen UCK angrep serbiske politistyrker. I kampene som fulgte ble også sivile drept, men før NATO intervenerte var antallet drepte bare noen få hundre.
På nøyaktig samme tid drev også NATO-medlemmet Tyrkia en krig mot en opprørsgerilja som hadde støtte fra en etnisk minoritetsgruppe. Det var to forskjeller mellom Serbias krig mot den albanske UCK-geriljaen og Tyrkias krig mot den kurdiske PKK-geriljaen. For det første var antallet drepte sivile i tyrkisk Kurdistan mer enn ti ganger så høyt som i Kosovo. For det andre hjalp NATO Tyrkia med våpenleveranser og etterretning i krigen mot PKK, mens i det i Kosovo var opprørerne som fikk hjelp av NATO, blant annet med trening av britisk kommandosoldater fra baser i Albania.
Rødts forløper RV var alene om å påpeke at inkonsekvensen i NATOs opptreden i to konflikter, som begge handlet om at en stat er i krig med en opprørsgerilja med utspring i en undertrykt etnisk minoritetsgruppe, beviste at NATOs argumenter for å gripe inn i Kosovo, uten FN-mandat og dermed i strid med folkeretten, var falske.
Vi var også alene om å påpeke at NATO-intervensjonen, heller enn å hindre en etnisk rensing, faktisk ville lede til etnisk rensing. Det viste seg å stemme. NATOs intervensjon til at over 200 000 serbere, sigøynere og jøder ble tvunget ut av Kosovo.
Vi advarte også mot at NATOs krigføring ville skape presedens for å tvinge fram grenseendringer med krig, siden Kosovo i realiteten ble løsrevet fra Serbia etter intervensjonen og erklærte seg uavhengig i 2010. Igjen stemte advarslene: Putin viste til Vestens støtte til Kosovos løsrivelse da han skulle rettferdiggjøre Russlands anneksjon av Krim i 2014.
Afghanistankrigen
Invasjonen av Afghanistan i 2001 hadde som offisielt mål å bekjempe al-Qaida etter terrorangrepet mot USA 11. september. Men i stedet for å begrense operasjonen til å angripe al-Qaida, valgte USA å starte en total krig mot Afghanistans regjerende Talibanbevegelse, som til tross for sin islamske fundamentalisme ikke hadde aggressive mål utenfor Afghanistan.
Vi advarte mot at denne krigen kom til å påføre sivilbefolkningen enorme lidelser. Tusenvis av drepte afghanske sivile som følge av bombeangrep, droner og kryssild mellom NATO-soldater og Talibanopprørere, bærer vitne om at vi igjen, dessverre, fikk rett. I følge Watson Institute blei omtrent 92 000 mennesker drept i krigen Afghanistan mellom 2001 og 2015.
Vi advarte også mot at vestlige okkupasjonsstyrker i Afghanistan, heller enn å bekjempe islamistene, ville komme til å styrke dem. I dag kan vi se at etter 15 år med krig, er Taliban i ferd med å gjenvinne full kontroll over flere provinser. Samtidig har krigen både ført til oppblomstring av den langt farligere terrororganisasjonen Islamsk Stat på afghansk territorium, og til spredning av både krigen og Talibanbevegelsen til Nord-Pakistan.
Irakkrigen
Invasjonen av Irak i 2003 var basert på løgner om påståtte masseødeleggelsesvåpen og et klart brudd på FN-paktens forbud mot angrepskrig. For en gangs skyld var vi ikke alene om å advare mot krig, og dermed klarte en samlet fredsbevegelse å hindre Norge fra å delta i den innledende, folkerettsstridige invasjonen.
Norge deltok derimot med soldater for å stabilisere situasjonen etter invasjonen, og nå var RV/Rødt igjen alene om å advare. Vi advarte mot at okkupasjonen, som Norge altså deltok i, ikke kom til å legge grunnlaget for noe stabilt irakisk demokrati, men tvert imot at irakerne ville komme til å motsette seg en irakisk regjering som «regjerte» på grunnlag av vestlige militære styrker. Dette skjedde også.
USA svarte på opprøret, som i 2004 forente sjia- og sunnimuslimer, ved å bruke klassisk splitt- og hersk-strategi, ved å spille opp motsetninger mellom de religiøse og etniske gruppene. Resultatet ble at motstandskampen gikk over til å bli en borgerkrig, som midlertid reduserte presset på USAs okkupasjonsstyrker, men som samtidig la grunnlaget for framveksten av al-Qaida og Islamsk stat på irakisk territorium. Totalt siden 2003 har krigen kostet mellom 170 000 og en million irakiske liv.
Libyakrigen
NATOs bombekrig i 2011 var basert på påstander om at diktatoren Gadaffi ville massakrere befolkningen i den opprørskontrollerte byen Benghazi. Selv om heller ikke vi satt med all informasjon om hva som skjedde og ikke skjedde, advarte Rødt mot å tro på krigspropagandaen fra de vestlige stormaktene. De hadde jo løyet før, og det viste seg igjen at vår skepsis var velbegrunnet. Ingen av de varslede massakrene ble utført i de storbyene regimet gjenerobret fra opprørerne, og Gaddafi hadde gitt løfter om amnesti til alle som la ned våpnene.
Rødt advarte mot at NATOs krig, som fra første stund viste seg å ha nedkjempelse av det libyske regimet som mål, noe som var klart i strid med vedtaket i FNs Sikkerhetsråd, heller enn å skape fred, ville skape mer motstand og mer krig. Det vi ser i dag er en fullstendig kollaps av den libyske staten og etableringa av terrororganisasjonen Islamsk Stat på libysk territorium.
Syriakrigen
En av de mest feilaktige oppfatningene som lever i norske medier og opinion, er forestillinga om at Vesten har unnlatt å intervenere i konflikten i Syria. Realiteten er at Vesten, inkludert Norge, har intervenert i konflikten på tre nivåer: Politisk, økonomisk og militært. Rødt er det eneste partiet som har advart mot konsekvensene av denne intervensjonspolitikken.
Politisk har Norge og resten av Vesten intervenert gjennom å anerkjenne den opposisjonelle Nasjonalkoalisjonen som «legitime representanter for det syriske folk» og kreve president Assads umiddelbare avgang. Dette oppmuntret de syriske opprørerne til å satse på en militær løsning på konflikten i stedet for forhandlinger.
Økonomisk har Vesten intervenert gjennom en økonomisk blokade av Syria, som har hatt til hensikt å gjøre livet så vanskelig for vanlige syrere at flertallet ville vende seg mot en president og regjering som Vesten ønsket å fjerne.
Militært har Vesten intervenert gjennom omfattende våpenleveranser til opprørerne via Tyrkia og Jordan, og ved å trene og finansiere flere av opprørsgruppene.
Rødt har alene advart om at Vestens forsøk på regimeendring i Syria verken kunne skape fred eller demokrati, men tvert imot mer krig, med krigens konsekvenser. Og fasiten er som alle vet hundretusenvis av døde og framveksten av terrororganisasjonene al-Qaida og Islamsk Stat på syrisk territorium.
Klikk her for mer informasjon om Rødts nasjonale aksjonsdag mot krig 16. april.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar