onsdag 15. mai 2013

Appell på Al-Nakba demonstrasjonen i dag utenfor Stortinget



Kjære Palestinavenner! 

Grunnleggelsen av staten Israel i 1948 regnes som begynnelsen på Al-Nakba, og 15. mai er derfor en viktig minnedag i den palestinske kalenderen.

Og hvorfor er denne dagen fremdeles viktig å minnes? 
Etter 2. verdenskrig er det ikke noe annet land i verden som har gjort hva Israel har gjort og fremdeles gjør, og samtidig slipper unna med det. Og da tenker jeg ikke på dette med piratvirksomhet og bruk av elektrosjokkvåpen mot fredsaktivister som ikke gjør motstand når de forsøker å frakte mat og medisiner inn i Gaza. Da tenker jeg ikke på tortur av palestinske tenåringer i de beryktede israelske fengslene. Da tenker jeg ikke på de mange som blir drept av israelske sikkerhetsstyrker på patrulje. Men jeg tenker på det å annektere et annet land. 

Denne prosessen starta da staten Israel ble oppretta for 65 år siden. 
750 000 palestinere ble fordrevet fra hjemmene sine og 530 palestinske landsbyer ble tømt og overtatt av israelere. FNs resolusjon 194, punkt 11, fra 1948, fastslår flyktningenes rett til tilbakevending, men denne er blitt totalt ignorert av alle de landene som kunne lagt et press på Israel, inklusive Norge. 

Og denne totale mangelen på vilje til å reagere mot Israels overgrep mot palestinerne har fortsatt fram til i dag uten at verdenssamfunnet har grepet inn.
Dag for dag gjennomfører de israelske settlerne på Vestbredden og i Øst-Jerusalem nyokkupasjoner av palestinsk land. Dette innlemmes så meter for meter, bolig for bolig, åker for åker i Israels land.
Utallige FN-resolusjoner fordømmer Israels anneksjon av palestinsk jord. Men ingenting skjer.

Et fattig folk, fratatt det landet de bygde, det landet de dyrka og det landet de oppdro sine barn i. Et land med grønne lunger, som nå er omgjort til ørken fordi Israel kanaliserer vannet inn til sine områder. Et land hvor kristne, jøder og muslimer levde side om side. Et land som nå er omgjort til verdens gjenværende apartheid-stat og verdens mest enestående anneksjonsmakt.

FNs gjentatte fordømmelser av Israels anneksjon av palestinsk jord har altså aldri -og jeg understreker- aldri, fått noen praktiske konsekvenser for Israel som begrenser deres framferd.

Dette er egentlig så oppsiktsvekkende i internasjonal sammenheng at det helst ikke bør tales høyt om. Det kan forstyrre arbeidsroen til USA-allierte regjeringer. Men la oss gi vår egen regjering ufred i arbeidet! Det slette, hyklersk slette arbeidet en hver norsk regjering i alle disse årene har gjort ved å ikke presse på i FN for at Israel skal bli utsatt for sanksjoner som matcher de forbrytelsene de har begått.

Og harmet, det innestengte sinnet mot den brutale og direkte folkerettsstridige behandlingen av det palestinske folk har fått et helt Midtøsten samla i et klart og tydelig budskap, som knapt høres i det norske storting.

Vestens dominerende imperialiststat USA og dets vasaller sitter foreløpig med fingrene i ørene men ikke med hendene i fanget. De lar Israel få fortsette sin apartheid-politikk og det er derfor vi som står her fremdeles må kreve av vårt eget Storting at de skal presse Israel til å :
  • La de palestinske flyktningene komme hjem.
  • Fjern de ulovlige israelske bosetningene.
  • Okkupasjonen må opphøre.
Og sist, men ikke minst; så lenge dette fortsetter må vi også kreve av våre folkevalgte at de skal vedta:
  • Boikott av staten Israel!
Takk for meg!