lørdag 15. desember 2012

Ja-seier på falskt grunnlag



(På trykk i Klassekampen i dag, 15.des.)
Klassekampens Simen Tallaksen oppsummerer i Dagboka 12.12. årets fredspristildeling som en viktig ideologisk seier for ja-folket. Han har dessverre rett. For det første er det riktig at de 2000 menneskene som gikk i Europabevegelsens fakkeltog, mobiliserte til støtte et av de mest sentrale argumentene brukt av Ja-sida i norsk EU-debatt gjennom mange år. 

Påstanden fra Torbjørn Jagland og Geir Lundestad om at de ikke hadde noen baktanker i forhold til norsk EU-debatt da de omsider klarte å banke gjennom fredspristildelinga til EU, har ingen troverdighet. Ved en framtidig debatt om norsk EU-medlemskap, vil prisutdelinga bli brukt av Ja-sida for alt den er verdt for å underbygge den grunnfalske retorikken om EU som et fredsprosjekt.
Tallaksen har også rett i at nei-sida delvis svikta i forhold til å imøtegå hovedpremisset for fredspristildelinga; forestillinga om at EU har spilt en viktig rolle i forhold til å unngå krig i Europa etter 2. verdenskrig. Retorikken om at Kull- og Stålunionen var et tiltak for å forsone arvefiendene Tyskland og Frankrike, omgikk noen åpenbare fakta: 
1.     Kull og Stålunionen, skapte ingen fred mellom Frankrike og Tyskland. Freden ble skapt sju år FØR Kull og Stålunionen ble oppretta, som følge av at Nazi-Tyskland ble knust militært av de allierte.
2.     I motsetning til hva situasjonen var etter 1. verdenskrig, ville det uansett andre omstendigheter vært umulig for Tyskland å reise seg til igjen å bli en stor selvstendig militærmakt med muligheter til å true resten av Europa etter 2. verdenskrig, delt som landet var i fire okkupasjonssoner og to stater.
3.     Det var også ideologisk umulig å få det tyske folket med på et nytt imperialistisk, militaristisk og rasistisk prosjekt i etterkrigstida. I motsetning til i Norge, var det aldri på noe tidspunkt mindre enn 60 prosent av den tyske befolkninga som var mot tysk deltakelse i Afghanistankrigen. Denne antimilitarismen har ingenting å gjøre med dannelsen av Kull- og Stålunionen, men alt å gjøre med at erkjennelsen av nazismens katastrofale virkninger satte et sterkt preg på det tyske folket. Dessverre ble det ikke tatt et tilsvarende oppgjør med imperialistisk nasjonalisme i andre europeiske land. Verken Kull- og Stålunionen eller EEC la noen demper på Frankrikes blodige kolonikrig i Algerie.
4.     Kull- og Stålunionen var et ledd i den kalde krigens oppbygging mot Sovjetunionen, oppbygging av Vest-Europa som et bedre alternativ enn Øst. Kull og stål er grunnlagsindustrien for rustningsindustrien, og gjennom integrasjon av de tyske og franske kull og stålindustriene, ble det lettere både økonomisk og politisk å legge opp til opprustning av Vest-Tyskland og opptak i NATO. Inkluderinga av Vest-Tyskland i NATO i 1955 var den direkte årsaken til dannelsen av Warszawapakten samme år.

EU har aldri vært noe fredsprosjekt, bortsett fra i festtalene som nå den 10.desember. EU betyr i dag sosial krig mot medlemslandenes egne innbyggere og militære intervensjoner for å utvide sin innflytelsessfære.

mandag 10. desember 2012

EU-et krigsprosjekt

 ( Artikkel trykket i ekstrautgave av Rødt-Nytt i forbindelse med fredsprisutdelinga.  
Artikkelen har også blitt lagt ut på Nye Meninger, og dette er den redigerte versjon)
 
Påstanden om at EU er et fredsprosjekt som skal ha hatt en viktig rolle i å hindre ny krig i Europa, var en sentral del av Ja-sidas propaganda for å få det norske folket til å akseptere EU-medlemskap både i 1972 og enda mer i 1994. Det er også en viktig del av propagandaen innad i EU for å få vanlige arbeidsfolk til å akseptere dette markedsliberalistiske stormaktsprosjektet som de selv taper på. Men ingen av argumentene som føres for å begrunne EU som et fredsprosjekt holder vann.
 
Det første argumentet er empirisk og viser til at det ikke har vært noen ny storkrig i Europa etter dannelsen av EUs forløper, Den europeiske kull og Stålunionen, i 1952. En storkrig som involverer et helt kontinent, vil alltid være en supermaktskrig. 1. og 2. verdenskrig ble utkjempa mellom datidas globale supermakter; Storbritannia, Frankrike og Russland/Sovjetunionen og USA på den ene sida, Tyskland med allierte på den andre. En ny verdenskrig som involverte Tyskland som en selvstendig hovedaktør, var under enhver omstendighet utenkelig etter 2. verdenskrig. I motsetning til etter 1. verdenskrig var Tyskland etter 2. verdenskrig militært knust, utbomba og politisk demontert i to stater. 
 
En ny storkrig i Europa ville blitt utkjempa med den kalde krigens supermakter USA og Sovjetunionen som hovedaktører. Heldigvis førte den kalde krigen oss aldri i noe ny europeisk og global storkrig, men det var ikke langt unna, spesielt under Cubakrisen. Selv for Torbjørn Jagland og Geir Lundestad burde det vel være vanskelig å argumentere for at dannelsen av Det europeiske økonomiske Fellesskapet (EEC) i 1958 var utslagsgivende for at Khrusjtsjov beslutta å trekke de sovjetiske mellomdistanserakettene bort fra Cuba i 1962? 
 
Realiteten er at etableringa av EUs forløper spilte en spenningsskapende rolle under den kalde krigen. I utgangspunktet var de allierte fra 2. verdenskrig enige om at Tyskland etter at krigen skulle holdes demilitarisert for aldri igjen å kunne utgjøre noen trussel mot noen av de allierte. Vestmaktene gikk imidlertid bort fra denne avtalen etter at den kalde krigen brøyt ut. Tyskland som var den dominerende industrimakta i Europa fra 1900 til 1945, hadde fortsatt et stort potensial som produsent av stål og våpen som Vestmaktene ønska å utnytte i rustningskappløpet med Sovjetunionen. Kull og stålunionen hadde som sitt fremste mål å legge til rette for raskest mulig vekst i denne basisindustrien innen det militærindustrielle komplekset. I 1955 var prosessen kommet så langt at Vest-Tyskland ble tatt opp som fullt medlem av NATO. Ettersom tyske styrker hadde utrydda 23 millioner sovjetborgere få år tidligere, oppfatta Sovjetunionen dette som en stor trussel og svarte med å tvinge sine allierte inn i Warszawapakten samme år.
 
Kull og stålunionen var altså ledd i en strategi for militær opprustning av Tyskland som hadde som konsekvens at Europa allerede 10 år etter 2. verdenskrig ble konsolidert i to fiendtlige militærallianser, stilt opp mot hverandre og klare til krig ved første gnist. Lenger unna Alfred Nobels testamente om å arbeide for nedrustning og fredskongresser er det ikke mulig å komme.

I årene etter 1952 har Kull og Stålunionen skritt for skritt utvikla seg fra å være et frihandelsprosjekt på et avgrensa men militærstrategisk viktig område, til å bli en økonomisk og politisk union som de sentrale lederne ønsker skal utvikle seg til en føderalstat. Her finner vi det teoretiske argumentet for å hevde at EU er et fredsprosjekt: Land som blir så politisk og økonomisk vevd inn i hverandre at de ikke lenger kan opptre selvstendig, kan ikke gå til krig mot hverandre. 

Det er to innvendinger mot dette:
For det første, om integrasjonen blir vellykka i den forstand at en ny superstat trer fram på arenaen, er dette fredsskapende i en global sammenheng? Å hevde at dannelsen av Den europeiske Union er fredsskapende fordi det hindrer krig mellom statene som inngår i unionen, kan sammenlignes med å hevde at samlinga av Tyskland i 1871 var et fredsprosjekt fordi det hindra nye kriger mellom de ulike tyske statene som gjentatte ganger hadde vært i strid med hverandre under og etter oppløsninga av Det hellige romerske riket av tysk nasjon. Om tysk samling kunne framstilles som et fredsprosjekt fra et innenrikspolitisk tysk perspektiv i 1872, ville vel de fleste være enige om at dette perspektivet blir problematisk i en breiere europeisk og global kontekst i tiårene som fulgte.

Like viktig som å vurdere om EU kan hindre krig mellom medlemsnasjonene, er det derfor å vurdere hvilken rolle EU potensielt kan og vil spille i verden utafor EU i tiårene som kommer. Og her blir parallellen til tysk samling i 1871 ubehagelig relevant. EU har ikke enda lykkes med å etablere seg som en enhetlig politisk og militær supermakt. Men det er ambisjonene. EUs nåværende Unionstraktat forplikter derfor medlemslandene til militær opprustning, og EU har, i likhet med NATO, gitt seg sjøl fullmakt til å intervenere militært utenfor Unionens eget territorium. 
 
Verken EU eller forløperne har på noe tidspunkt fungert dempende på enkeltmedlemmers militære operasjoner i andre land. EEC hindra ikke Frankrike fra å føre en brutal kolonikrig i Algerie på 1960-tallet og EF hindra ikke Storbritannia fra å gå til krig mot Argentina i 1983. Mangelen på enhet på det politiske og militære området har imidlertid så langt ført til at EU som organisasjon ikke har vært en aktiv aktør til støtte for medlemslands interesser i konflikter utenfor unionens territorium. For europeisk storkapital er dette en ulempe sett i forhold til konkurrerende kapitalinteresser. Men et selvhevdende enhetlig EU som tar opp kampen om markeder og ressurser med USA og Kina, også med militære midler, slik “visjonære” EU-ledere legger opp til, er det totale marerittscenariet for alle fredsvenner.

Forestillinga om union som noe fredsskapende står i grell kontrast til vår egen historiske erfaring i Norge. Det var etableringa av den politiske unionen med Sverige som brakte Norge og Sverige i krig i 1814, og det var ønsket om oppløsning av unionen fra norsk side som brakte oss på randen av en ny krig i 1905. Men en viktig grunn til at oppløsninga av unionen likevel gikk fredfullt for seg, var at den i utgangspunktet var veldig løs. Det var først og fremst snakk om en utenrikspolitisk union, ikke en sammenveving av økonomiske og politiske institusjoner på nivå med det EU etablerer. 
 
Den vellykka unionsoppløsninga har ført til at nordmenn og svensker i dag oppfatta hverandre som broderfolk som stemmer på hverandre i Grand Prix og som kun kjemper mot hverandre i langrennssporet. Mens fred mellom Tyskland og Frankrike etter andre verdenskrig har helt andre årsaker enn etablering av politisk union, kan vi ganske klart se at unionsoppløsning har skapt grunnlaget for stabil fred mellom Norge og Sverige i godt over 100 år. Det beste håpet for fred i Europa og verden er at EU kan oppløses på tilsvarende fredelig vis, før det er for seint.

onsdag 5. desember 2012

Intervju med Adenalghad newspaper



Some questions to the Norwegian activist the Deputy of the chairman of the Red party in Norway, (Marielle Leraand) in an exclusive interview with the newspaper of Adenalghad (den største dagsavisa i Sør-Jemen)
Internationally ,
-How the Red Norwegian party reads the recent visit of the United Nations Secretary Mr. Ban Ki-moon to Sana'a on 19 November?
This is a visit to the regime in the North, and doesn´t reflect the total picture of what is going on in Yemen.
-Mr. Ban praised the political shifts in Yemen and called for helping the Gulf initiative success which provides the power transfer deal in Sana'a , on the other hand he did not mention the southern issue . How do you explain this from international top position?
Ban Ki-Moon could have raised the issue of the occupied people of the South, but I would have been surprised if he did. Now everyone in the establishment amongst the allies with the US proclaims the idea of "the arab spring", and there are few discussing the old power-structures still in place in the Middle East. 
-The demands of the southern people have been ignored by some powerful and well respected  people in the world who claim to respect the peoples' choices. In your point of view what do you think about that?
This is obvious. The Western media, hand in hand with Al-jazeera and Al-Arabiya, deludes the citizens of -both the Middle East -and the people in the West. The media is the biggest and most influential allied of the big lie about "freedom" and "democracy". This is all a big game, where Qatar-Saudi-Arabia is gathering terrain in the whole region where we have seen the "arab spring", and they do it as a "Missionary Man" combined with support to jihadi-linked rebel-groups. And The issue of South Yemen no one cares about. The regime in the North allied with US and the wahhabis; all they care about is control over the important transport-route bay of Aden represents. And it´s about control over oil-resources. And they will suppress everyone that threatens their current position in these issues. 
There is conflict poles in the world , which has a great effect on the ongoing events in the middle east , the south is a part of that events, in your view , what is the smart ways to deal with such conflicts in order to achieve  the victory of the southern issue?
You have to make friends, and as I see it you have two choices; sell your souls to the US-Saudi-Arabian axis. Or you make friends with their enemies. You could work with the russians and the chinese, but you should try to make contacts with the progressive friends you find in Latin-Amerika; especially in Venezuela and Cuba. They are still foes of the West, and represent a "shield" against the ideas of a US-dominated world. 
There are   crimes and massive violations happening in the south of Yemen till this moment , how do you explain the international bodies and  human rights organizations overlook about what's happening in the south?
Most of the human rights organizations follow the money and they follow the mainstream- media. 
-Southerners accuse the radical extremist religious parties such as Reform Party(Islah) of Yemen in an attempt to control the south, with international support . How do you read the international community's support for the forces of the radicalism in helping them to reach the power , while they are being accused of supporting the extremism and terrorism?
This goes into the geopolitical picture I mentioned before, but I want to undeline this: The Wahhabis in Saudi Arabia have for many years sent their "missionaries" to different parts of the Middle East. They buy their ways into arab-spring- countries like Tunisia, Libya and Syria. If you see what is now happening in Syria, you can also see a reflection of what is going on in the South. Since 2006 the Saudis have established schools and mosks in Syria, for example, and they have financed rebel-groups who have hijacked the uprising against Bashar AL-Assad. This also happened in Libya and is now going on i Syria. They bring weapons into jihadi-groups, and the ulitmate goal is regime-change in their favor. Again this is all about Iran and the isolation of the iranian regime, and ulimately Saudi-Arabia, US and their allies have a "wet dream" about a regime-change in Iran. In this picture the southerners are just a pice of the puzzle. But, yes; they will try to infiltrate your movement with both the missionary men of the wahhabis AND rebel-groups, linked to Al-Qaeda. As I see it, this has more to do with classical imperialism, and this time, Saudi-Arabia are a major factor. 
-In your point of view , how can the southerners deal with international hardening attitude towards the southern issue , and what is your advice to the leaders of the south in this regard?
As I said earlier: make friends, make allies, and try to establish an english-speaking news-channel. 
How do you see the future of the political process in the south and in Yemen in general?
I think the struggle will be hardening, because of the geopolitical factors I explained earlier. The issue of the South is also linked with everything else that is going in the region. Syria, the only friend of Iran (except of Hizbollah) is where the world now have their eyes, and if the Assad-regime falls and get replaced by The muslim Brotherhood or/combined with the Salafis, then Saudi-Arabia has gained terrain, and will be stronger than ever. The Saudis are arming themselves for a big fight, but they are clever enough to finance someone else to take their wars. And the regime in North Yemen will be stronger when Saudi-Arabia gets stronger in the region.

on the Norwegian level ,
The Norwegian Red Party declared his support to the southern movement in last July , this step was popularly welcomed by the people of the south, how can you read this reaction in the south?
Well, I read it by the overwhelming reactions from ordinary people that have sent me thankful messages.
Did the Norwegian Red Party make any actions or activities that might support the southern issue on the Norwegian level?
Together with some refugees in Norway and in Europe, headed by Ahmad Al-Diyani, Red Party  arranged a demonstration in Oslo in July, and I have also written about the Southern Issue in Norwegian newspapers.
On the official level in Norway, how the Norwegian politicians view the southern issue?
The government in Norway is allied with US and NATO, and would never say anything to disrupt these relations.
Do you intend to carry out any activities that will support the southern issue at the European level?
You tell me what I can do, and I will be your servant.
 Do you have any connections with the leader and political parties in the south of Yemen?
No.
You have been threaten by some people in Sana'a because of what have been published in Adenalghadnewspaper  earlier , what are the latest result of the investigation on this case ?
The investigation is closed, and I don´t think the government in Norway would have had an interest in following this further and investigating what this all boils down to.
Have you been threaten again after that? And why the Yemeni authorities carry out such tactics from your point of view ?
I have not been threatened again. I´m not surprised that they will use any means of pressure. But in Norway the citizens are well protected, so I´m not concerned.
Do you have any information about the latest development on the issue of the murdered Norwegian "Martin" who was killed by the son of the influential Yemeni business man "Shaher Abdul Haq" in London in the year 2008?
No.
On the southern level ,
Continuation of the peaceful revolution of the people of the south, there is a great preparation for the 45th anniversary of the independence of the south Yemen from Britain on Nov.30 , what is your message to the people of the south on this occasion?
I want to say that the struggle for freedom have to be continued, and I hope, by peaceful means. Don´t let the regime in the North hijack your movement. But use guerilla-tactics, and the best way to do that in the world we now live in is; spread the news! You need an english-speaking channel that can show your struggle and oppose the silence. 
As a politician Norwegian activist, what is your message to the southern woman and her role in what's happening in the south Yemen?
The peace-movement have historically been dominated by women. The fighting against occupation and war is a way to challenge the male-dominace in the societies all over the world. Women have to take leadership, also after a revolutionary phase. As we see in Egypt; the women were in front in the streets, but when they got rid of Mubarak, the women were more or less back where they started. Women have to take her share of the power -again and again -in a revolutionary phase, but also after, when the decisions are made about what kind of society we want. 
Your last message you would like to forward to the concerned parties?
To the southerners I say it with the words of Che Guevara: "Hasta la Victoria Siempre!"
Thank you , Marielle Leraand.
Adenalghadnewspaper.