fredag 15. april 2016

Saudi-kongen til Tadjik-debatten: Hos oss støtter alle med hodet og vettet i behold kongedømmet

Etter at Aps nestleder Hadia Tadjik i forrige uke var blant 26 stortingsrepresentanter som stemte for grunnlovsforslaget om at Norge burde bli republikk, har kommentarfeltene i nettavisene kokt over. - Det var en del kommentarer som var på kanten og som antydet islamisme, sier Dagbladets moderator John Færseth.

Her er det noe som ikke stemmer. Det er jo helt uproblematisk å kombinere ekstrem islamisme med monarkisme! Det som heller er et problem, er kombinasjonen av ekstrem islamisme og republikanisme. For republikanismen innebærer at det er folket i landet som velger de politiske lederne, og lager lovene. Ekstreme islamister mener at lovene er gitt en gang for alle, og at enhver nytolkning av sharia etter de tre første kalifene på 600-tallet er ugyldig. Det som trengs er bare en ting; en kalif, emir eller konge som er i stand til å opprettholde Guds lover. Og Saudi-Arabia er det levende eksemplet på en slik styreform.

En av de som kommenterte Tadjiks stemmegiving i Dagbladet skrev følgende: «Jævla utlending as. Harald er sjef. Hun burde bli hengt på et offentlig sted.»
Igjen, misforståelser! Man trenger jo slett ikke være etnisk norsk for å mene at kongekritikere bør henrettes på offentlig sted! Igjen er Saudi-Arabia det levende eksemplet på hvordan det kan gjøres. Rett nok foretrekker Saudi-kongens bødler sabel framfor reip, men akkurat det er jo bare en smakssak.

Hva i alle dager har norsk kongedebatt, offentlige henrettelser og Saudi-Arabia å gjøre med Rødts aksjonsdag mot krig, tenker kanskje noen nå. Svaret er svært mye.
I teorien er det mye som skiller Saudi-Arabia og Norge, selv om begge landene har holdt på en statsform fra middelalderen som folk ellers i verden anser som utgått på dato forlengst.
For det første er det slik i Norge at det formelt er lov til å komme med kritikk av kongen, monarkiet og andre maktpersoner og institusjoner, uten å risikere hodet, selv om det tydeligvis finns enkelte nettdebattanter som vil endre på dette. Slik er det altså ikke i Saudi-Arabia. Der blir åpne kongekritikere offentlig halshugd, mens man for mer indirekte sarkasme og ironi kan slippe unna med hundre piskeslag.
For det andre er likestilling i Norge et offisielt ideal, som vi rett nok er langt unna på mange områder, mens i Saudi-Arabia er kvinner på alle måter definert som underordna mannen, og det er fortsatt dødsstraff for utenomekteskapelig sex. Likevel er det tydeligvis langt mer som bringer våre nasjoner sammen.

Da den gamle kong Abdullah døde for litt over et år siden, deltok han som vil bli vår neste konge, om ikke Rødt og Hadia Tadjik og enkelte andre på Stortinget får vilja vår før det, i begravelsen, og uttrykte der sin dype medfølelse til det saudiske folket, for tapet av deres eneveldige tyrann. Ved å sende en så høytstående representant for den norske staten med et kondolansebudskap formulert på denne måten, sendte det offisielle Norge et kraftfullt signal om at vi respekterer og aksepterer den massive undertrykkelsen av det arabiske folket som de eneveldige monarkene utøver.

Men langt viktigere enn slike symbolske gester, er det praktiske samarbeidet. Og det viktigste praktiske samarbeidet er militært. Saudi-Arabia gikk i fjor forbi Russland og kom opp på tredjeplass, bak USA og Kina, i absolutt militært forbruk. I militært forbruk per innbygger innehar Saudi-Arabia i følge tallene fra det svenske fredsforskningsinstituttet en solid førsteplass. Her er rett nok ikke det styrtrike og svært militaristiske nabolandet Qatar med, og det er sannsynlig at Qatars militære forbruk er enda høyere per innbygger, men det spiller ingen rolle, for de to eneveldige monarkene er både slektninger og allierte. Også de neste landene på lista, Oman, og Forente Arabiske Emirater, er eneveldige monarkier, og sistnevnte også en alliert av Saudi-Arabia og Qatar i Gulfrådet.
Det aller meste av våpnene som tilflyter de eneveldige arabiske monarkiene med Saudi-Arabia i spissen, kommer fra USA eller andre av våre allierte i NATO. Med disse våpnene holdes befolkninga i landene nede med rå makt. Samtidig er det også slik at Vestens og NATOs allianse med disse diktaturstatene også strekker seg langt ut over det som handler om å konsolidere kongenes og sjeikenes makt innenfor egne grenser.

Under den arabiske våren i 2011, reiste folket i Bahrain seg i en ikke-voldelig protest mot det eneveldige kongedømmet, som også finns der.  Da rykket soldater fra allierte land i Gulfrådet, fra Saudi-Arabia, Qatar og Emiratene straks inn i nabolandet for å slå ned folkeopprøret som landets egne militære styrker ikke klarte, eller ikke ville, slå ned med tilstrekkelig kraft. Det kom ingen protester mot dette, verken fra USA eller andre NATO-land, som Norge. For det eneveldige kongedømmet Bahrain tjener som base for USAs flåte i Persiagulfen.

Våre allierte, Gulfrådsmonarkene, så med stor motstand på den arabiske våren da herskerne i Tunisia og Egypt (der midlertidig) ble styrtet i folkelige revolusjoner i 2011, og grep altså inn med reine invasjonsstyrker for å slå ned protestene da de også kom til Bahrain. Når opprørsideene også skapte oppstand i Libya, Jemen og Syria, fikk pipa derimot plutselig en helt motsatt lyd. Siden herskerne i disse landene hadde hatt et mer distansert eller kritisk forhold til Vesten, og et godt forhold til Iran, sto Saudi-Arabia og de andre Gulfrådsstatene plutselig fram som frihetens sterkeste forsvarere. Ingen ledende vestlige politikere så det som det aller minste suspekt eller hyklerisk å være på lag med de eneveldige monarkene i Saudi-Arabia og Qatar under bombekrigen mot Moammar Gadhaffi i Libya i 2011. Det stilles heller ingen kritiske spørsmål ved motivene bak Saudi-Arabias direkte militærintervensjon i Jemen, for å gjeninstallere den “folkevalgte” presidenten Ali Mansour Hadi.

Paradoksene fører heller ikke til at det ringer noen bjeller når Saudi-Arabia går i spissen for å kreve diktatoren Bashar al-Assads avgang, og leder an med leveranser av våpen til opprørsgruppene i landet. Det er imidlertid ikke et paradoks at de ledende opprørsgruppene som får vestlige våpen via Saudi-Arabia, er ekstreme islamistiske grupper som avviser demokrati, og foretrekker et kalifat, eller kongedømme, styrt av sharialover etter saudi-arabisk mønster. For Saudi-Arabia og de andre gulfrådsstatene ønsker ikke å bli kvitt diktatoren Assad fordi han er en diktator. De ønsker å bli kvitt han fordi han er alliert med Iran, og om han var demokratisk valgt, ville det være desto verre.
For Saudi-Arabia ønsker åpenbart heller ikke at slutten på borgerkrigen i Syria skal bli demokratiske valg og en demokratisk valgt regjering. Det gir for det første ingen garanti for at valget ville gi et Iranfiendtlig og Saudi-vennlig resultat, og for det andre vil et levende demokrati i den arabiske verden kunne være et forbilde for folket i andre arabiske land, og dermed også en permanent trussel mot de eneveldige monarkene.

Mye tyder på at Norge og resten av våre allierte i NATO tenker på samme måte. Det er i hvert fall den eneste logiske forklaringa på at vi sender krypende kondolansetelegrammer til avdøde tyranner, selger våpen og samarbeider om folkerettsstridig væpning av ekstreme islamistiske opprørsgrupper i et naboland. Rødt mener at det er grunn til å tenke annerledes når det gjelder Norges sikkerhet og alliansepolitikk, og mer prinsipielt for demokrati og fred. Vi håper å få med oss flere i Norge på dette. Derfor har vi aksjonsdagen mot krig.  

torsdag 14. april 2016

Tryggheten i NATO

Norges nåværende forsvarspolitikk er som kjent basert på NATO-medlemskapet. Kjernen i NATO-medlemskapet er artikkel 5. Et angrep på ett medlemsland er å regne som et angrep på alle. For mange gir dette noen opplevelse av trygghet. 

Gjennom vår historie har vi jo vært utsatt for angrep fra naboland en rekke ganger, sist i 1940 da tyske tropper besatte Norge. Siden Tyskland også er medlem i NATO, er det rett nok ikke klart hvordan NATO ville stilt seg til en framtidig norsk-tysk konflikt, for eksempel knyttet til energileveranser, slik TV2-dramaet «Okkupert» tok utgangspunkt i. Da de to NATO-landene Hellas og Tyrkia i 1987 var på randen av krig over grenselinjene i Egeerhavet, forholdt NATO seg nøytralt. Heldigvis har Tyskland etter andre verdenskrig holdt militærbudsjettet sitt på et lavt nivå, og har ikke hatt kapasiteter til å drive offensiv krigføring i andre land, men det arbeider NATO, med Jens Stoltenberg i spissen for å endre. Ups…

Det at NATO ikke gir trygghet mot angrep fra NATO-land, kan sees som et problem gitt at USA har hatt en lang tradisjon for å intervenere militært i allierte land dersom de begynner å avvike fra USAs anvisninger. Det gjelder særlig i Latin-Amerika. Men heldigvis er det helt uaktuelt for Norge. Våre politikere ville aldri drømme om å opptre uavhengig av USA.

NATO gir oss rett nok heller ikke noen trygghet i en eventuell konflikt med Storbritannia, om vi skulle komme i en konflikt med britene, for eksempel om fiskeriforvaltning, slik islendingene gjorde under «Torskekrigen» i 1973-76. Norge har jo også noen negative erfaringer med konflikt med britene, sist under Napoleonskrigene da den britiske blokaden førte til at familien til Terje Vigen sulta i hjel, og det samme gjorde også mange virkelige familier. 1813 var det siste året i Norge hvor dødsraten oversteg fødselsraten.

Men selv om NATO-tryggheten altså ikke er relevant om angrepet på Norge skulle komme fra sør, som under andre verdenskrig, eller fra vest, som under Napoleonskrigene, kan NATO gi oss en reell støtte om angrepet kommer fra øst. Vårt største naboland i øst, Russland, har Norge aldri vært i krig, men vi har jo også et annet østlig naboland som vi har vært i krig med en rekke ganger, nemlig Sverige. Skulle svenskene nå, som de gjorde i 1814, sende styrkene sine forbi Fredriksten festning, kan vi stole på at vi vil få støtte fra våre allierte. Da er det fint å tenke på at vi har allierte med mye kamptrening.

Under den kalde krigen kunne vi blant annet regne med støtte fra troppene til fascistdiktaturet Portugal, som var en av NATOs grunnleggerstater. Portugisiske soldater hadde lang kamperfaring fra kampen mot uavhengighetsbevegelsene i de afrikanske koloniene, og fikk logistisk og politisk støtte fra NATO til å holde på koloniene sine, så vi kunne vel regne med takknemlighet i tilfelle en krise her. Det vil si, portugisiske offiserer reiste seg mot fascistdiktaturet i 1975, og da ble Portugal nesten kastet ut av NATO, så vi kan nok finne mer pålitelige allierte enn portugiserne. Tyrkia for eksempel, som med NATOs støtte driver aktiv krig i mange retninger, både mot kurdiske opprørere i Tyrkia, og mot kurdere som sloss mot IS og al-Qaida i Syria. Kamperfaring skorter det ikke på! 

Akkurat dette med støtten fra Tyrkia illustrerer imidlertid tydelig at NATO er en toveis forpliktelse. På den en side kan vi stole på støtten fra kamptrente tyrkiske soldater om vi skulle komme i konflikt med historisk sett aggressive naboland som Sverige. Men på motsatt side blir vi også nødt til å stille opp for Tyrkia om tyrkerne skulle ende med å havne i krig med et annet land. Det vil si, bortsett fra om dette landet er Hellas. Da kan vi holde oss utenfor, men hvis Tyrkia for eksempel uheldigvis skulle ende med å skyte ned enda et russisk fly i Syria, og Russland svarer på dette, da er vi også i krig med Russland, fordi Tyrkia er i krig med Russland.

Det ville jo i så fall være første gang Norge er i krig med Russland, men for å avslutte positivt; da kan også norske soldater få realistisk kamptrening på norsk jord, og er det nettopp det forsvaret er til for? For å si det sånn: Det hadde ikke blitt mye realistisk kamptrening for norske soldater ved russergrensa om vi hadde fortsatt den århundrelange tradisjonen med fred med Russland som vi holdt oss til før vi fikk tryggheten i NATO.   

Klikk her for mer informasjon om Rødts nasjonale aksjonsdag mot krig 16. april.

onsdag 13. april 2016

Hva var det vi sa?

Når noe har gått til helvete, er det ikke alltid så morsomt å høre på den som advarte på forhånd, som bedrevitende insisterer på å si «hva var det jeg sa». 

Likevel, hvis det gjentar seg gang etter gang, ting går til helvete, men og det er en som alltid kommer med advarsler som viser seg å stemme, er det ikke da fornuftig å lytte til hva vedkommende har å si neste gang?

Den som følger logikken så langt, er nødt til å erkjenne at partiene på Stortinget burde lytte mer til hva Rødt har å si i spørsmål som handler om norsk deltakelse i utenlandske militærintervensjoner. For de advarslene vi har kommet med om hvordan og hvorfor det vil gå galt, har alltid vist seg å stemme. Men siden viljen til å stikke hodet i sanda og lukke øyne og ører for konsekvensene av politiske valg er så sterk som den er, blir det vi som selv er nødt til å gni inn lærdommene. Så la oss nok en gang oppsummere Norges fem mislykka militære intervensjoner:

Kosovokrigen

Denne krigen begynte ganske nøyaktig ett år før NATOs intervensjon i 1999, med at den kosovoalbanske opprørsgeriljaen UCK angrep serbiske politistyrker. I kampene som fulgte ble også sivile drept, men før NATO intervenerte var antallet drepte bare noen få hundre.

På nøyaktig samme tid drev også NATO-medlemmet Tyrkia en krig mot en opprørsgerilja som hadde støtte fra en etnisk minoritetsgruppe. Det var to forskjeller mellom Serbias krig mot den albanske UCK-geriljaen og Tyrkias krig mot den kurdiske PKK-geriljaen. For det første var antallet drepte sivile i tyrkisk Kurdistan mer enn ti ganger så høyt som i Kosovo. For det andre hjalp NATO Tyrkia med våpenleveranser og etterretning i krigen mot PKK, mens i det i Kosovo var opprørerne som fikk hjelp av NATO, blant annet med trening av britisk kommandosoldater fra baser i Albania.

Rødts forløper RV var alene om å påpeke at inkonsekvensen i NATOs opptreden i to konflikter, som begge handlet om at en stat er i krig med en opprørsgerilja med utspring i en undertrykt etnisk minoritetsgruppe, beviste at NATOs argumenter for å gripe inn i Kosovo, uten FN-mandat og dermed i strid med folkeretten, var falske.

Vi var også alene om å påpeke at NATO-intervensjonen, heller enn å hindre en etnisk rensing, faktisk ville lede til etnisk rensing. Det viste seg å stemme. NATOs intervensjon til at over 200 000 serbere, sigøynere og jøder ble tvunget ut av Kosovo.

Vi advarte også mot at NATOs krigføring ville skape presedens for å tvinge fram grenseendringer med krig, siden Kosovo i realiteten ble løsrevet fra Serbia etter intervensjonen og erklærte seg uavhengig i 2010. Igjen stemte advarslene: Putin viste til Vestens støtte til Kosovos løsrivelse da han skulle rettferdiggjøre Russlands anneksjon av Krim i 2014.

Afghanistankrigen

Invasjonen av Afghanistan i 2001 hadde som offisielt mål å bekjempe al-Qaida etter terrorangrepet mot USA 11. september. Men i stedet for å begrense operasjonen til å angripe al-Qaida, valgte USA å starte en total krig mot Afghanistans regjerende Talibanbevegelse, som til tross for sin islamske fundamentalisme ikke hadde aggressive mål utenfor Afghanistan.

Vi advarte mot at denne krigen kom til å påføre sivilbefolkningen enorme lidelser. Tusenvis av drepte afghanske sivile som følge av bombeangrep, droner og kryssild mellom NATO-soldater og Talibanopprørere, bærer vitne om at vi igjen, dessverre, fikk rett. I følge Watson Institute blei omtrent 92 000 mennesker drept i krigen Afghanistan mellom 2001 og 2015.

Vi advarte også mot at vestlige okkupasjonsstyrker i Afghanistan, heller enn å bekjempe islamistene, ville komme til å styrke dem. I dag kan vi se at etter 15 år med krig, er Taliban i ferd med å gjenvinne full kontroll over flere provinser. Samtidig har krigen både ført til oppblomstring av den langt farligere terrororganisasjonen Islamsk Stat på afghansk territorium, og til spredning av både krigen og Talibanbevegelsen til Nord-Pakistan.

Irakkrigen

Invasjonen av Irak i 2003 var basert på løgner om påståtte masseødeleggelsesvåpen og et klart brudd på FN-paktens forbud mot angrepskrig. For en gangs skyld var vi ikke alene om å advare mot krig, og dermed klarte en samlet fredsbevegelse å hindre Norge fra å delta i den innledende, folkerettsstridige invasjonen.

Norge deltok derimot med soldater for å stabilisere situasjonen etter invasjonen, og nå var RV/Rødt igjen alene om å advare. Vi advarte mot at okkupasjonen, som Norge altså deltok i, ikke kom til å legge grunnlaget for noe stabilt irakisk demokrati, men tvert imot at irakerne ville komme til å motsette seg en irakisk regjering som «regjerte» på grunnlag av vestlige militære styrker. Dette skjedde også.

USA svarte på opprøret, som i 2004 forente sjia- og sunnimuslimer, ved å bruke klassisk splitt- og hersk-strategi, ved å spille opp motsetninger mellom de religiøse og etniske gruppene. Resultatet ble at motstandskampen gikk over til å bli en borgerkrig, som midlertid reduserte presset på USAs okkupasjonsstyrker, men som samtidig la grunnlaget for framveksten av al-Qaida og Islamsk stat på irakisk territorium. Totalt siden 2003 har krigen kostet mellom 170 000 og en million irakiske liv.

Libyakrigen


NATOs bombekrig i 2011 var basert på påstander om at diktatoren Gadaffi ville massakrere befolkningen i den opprørskontrollerte byen Benghazi. Selv om heller ikke vi satt med all informasjon om hva som skjedde og ikke skjedde, advarte Rødt mot å tro på krigspropagandaen fra de vestlige stormaktene. De hadde jo løyet før, og det viste seg igjen at vår skepsis var velbegrunnet. Ingen av de varslede massakrene ble utført i de storbyene regimet gjenerobret fra opprørerne, og Gaddafi hadde gitt løfter om amnesti til alle som la ned våpnene.

Rødt advarte mot at NATOs krig, som fra første stund viste seg å ha nedkjempelse av det libyske regimet som mål, noe som var klart i strid med vedtaket i FNs Sikkerhetsråd, heller enn å skape fred, ville skape mer motstand og mer krig. Det vi ser i dag er en fullstendig kollaps av den libyske staten og etableringa av terrororganisasjonen Islamsk Stat på libysk territorium.

Syriakrigen

En av de mest feilaktige oppfatningene som lever i norske medier og opinion, er forestillinga om at Vesten har unnlatt å intervenere i konflikten i Syria. Realiteten er at Vesten, inkludert Norge, har intervenert i konflikten på tre nivåer: Politisk, økonomisk og militært. Rødt er det eneste partiet som har advart mot konsekvensene av denne intervensjonspolitikken.

Politisk har Norge og resten av Vesten intervenert gjennom å anerkjenne den opposisjonelle Nasjonalkoalisjonen som «legitime representanter for det syriske folk» og kreve president Assads umiddelbare avgang. Dette oppmuntret de syriske opprørerne til å satse på en militær løsning på konflikten i stedet for forhandlinger.

Økonomisk har Vesten intervenert gjennom en økonomisk blokade av Syria, som har hatt til hensikt å gjøre livet så vanskelig for vanlige syrere at flertallet ville vende seg mot en president og regjering som Vesten ønsket å fjerne.
Militært har Vesten intervenert gjennom omfattende våpenleveranser til opprørerne via Tyrkia og Jordan, og ved å trene og finansiere flere av opprørsgruppene.

Rødt har alene advart om at Vestens forsøk på regimeendring i Syria verken kunne skape fred eller demokrati, men tvert imot mer krig, med krigens konsekvenser. Og fasiten er som alle vet hundretusenvis av døde og framveksten av terrororganisasjonene al-Qaida og Islamsk Stat på syrisk territorium.

Klikk her for mer informasjon om Rødts nasjonale aksjonsdag mot krig 16. april.

tirsdag 12. april 2016

På lag med al-Qaida?

Selv om den kalde krigen skal være slutt, sies det at NATO fortsatt er relevant, blant annet mot trusselen fra internasjonal islamistisk terror. Men hva om våre allierte faktisk er på lag med al-Qaida?

Ja, det høres ut som en ravende gal konspirasjonsteori, og nei, du har ikke lest om det i norske medier. Følgende er likevel fakta: Våre viktigste allierte i NATO, USA, har lenge gitt omfattende våpenstøtte til opprørsgrupper som kjemper mot Bashar al-Assads regjeringsstyrker i Syria. For den som er interessert i deltaljene, har Janes Defense Weekly gitt en detaljert oppsummering av våpenstøtten som USA har levert til Free Syrian Army siden november 2015.

Free Syrian Army er den militære delen av Nasjonalkoalisjonen av syriske revolusjons- og opposisjonskrefter, som NATO-landene ensidig har anerkjent som det syriske folkets legitime representant, på bekostning av Syrias FN-anerkjente regjering.

Free Syrian Army har i over en uke deltatt i militære offensiver ledet av Nusrafronten, al-Qaidas lokalavdeling i Syria, i strid med våpenhvileavtalen som ble inngått for fire uker siden. Jeg forstår om du er skeptisk når det bare er jeg som sier det, og ingen har nevnt det i norsk presse, men her er ordrett hva Los Angeles Times rapporterte 4. april:
On Friday, jihadists with the Nusra Front, Al Qaeda’s Syrian affiliate, spearheaded a punishing attack on Al Eis, a village nestled among a string of hills 16 miles southwest of Aleppo city on a supply route linking Hama and Aleppo provinces. [...] But the jihadists had the cooperation of other Islamist groups, as well as so-called moderate rebel factions operating under the banner of the Western-backed Free Syrian Army.
Så våre NATO-allierte gir altså politisk anerkjennelse og omfattende våpenstøtte til en gruppe som kjemper sammen med al-Qaida på slagmarken. Rødt kan tenke seg mer effektive allianser i kampen mot terror...

Klikk her for mer informasjon om Rødts nasjonale aksjonsdag mot krig 16. april.

mandag 11. april 2016

Mer trygghet for pengene!

Norge er i dag det landet i Europa som bruker suverent mest på militæret per innbygger. 

I 2015 brukte Norge 1115 dollar per innbygger på militæret. Nummer to og tre på lista, som er hentet fra det svenske fredsforskningsinstituttet SIPRIs årsrapport, er Storbritannia og Frankrike, atomvåpenmakter med en lang kolonihistorie. Deres militære forbruk var på henholdsvis 854 og 792 dollar per innbygger, det vil si henholdsvis 30 og 40 prosent under det norske forbruket.

Men denne suverene topplasseringa er ikke nok for regjeringa. Høyre vil øke det militære forbruket fra dagens 1,5 prosent til 2 prosent av BNP. Det betyr at Høyre vil ha militærforbruket per innbygger opp på 1486 dollar per innbygger. Selv om vi fortsatt ligger noe bak, vil vi da nærmer vi oss USA, som er suverent på topp i NATO med et militærforbruk er på 1854 dollar per innbygger.

Globalt ligger også Israel og Vestens allierte blant de eneveldige monarkiene på den arabiske halvøya foran Norge i militært forbruk per innbygger. Men selv om Norge i folketall er det nest minste av de nordiske landene, har vi allerede det høyeste militærbudsjettet i Norden, ikke bare per innbygger, men også i absolutte tall.

Selv om Sverige har nær dobbelt så mange innbyggere å forsvare som Norge, klarte svenskene seg i 2015 med et militærbudsjett på 5,377 milliarder dollar. Norges militærbudsjett var på 5,898 milliarder dollar. Med Høyres planlagte budsjettøkning ville det norske militærbudsjettet nå opp til 7,864 milliarder. Det ville nærme seg det samla militærforbruket til Sverige og Finland, som i fjor lå på 8,356 milliarder.

Høyre mener altså at Norge, med en snaut 20 mil lang grense mot Russland, trenger et militærvesen som er tre ganger så dyrt som det Finland mener de trenger, med en grense mot Russland som er over 134 mil lang.

Spørsmålet er hva det er som gjør at Norge synes å det tredobbelte av hva våre alliansefrie naboland trenger per innbygger for å oppnå den nødvendige forsvarsevnen. Svaret ligger åpenbart i NATO-medlemskapet. Så fjernt fra å gi oss noen trygghet, skaper NATO-medlemskapet en spenning i forholdet mellom Norge og Russland som alliansefrie naboland slipper. Norge kan komme i militær konflikt med Russland om Tyrkia skyter ned enda et russisk fly i Syria. Det kan ikke Finland, så det trenger heller ikke finnene å planlegge for militært.

Høyre har tidligere brukt slagordet «mer velferd for pengene», noe som tydeligvis ikke skal gjelde for militærvesenet. Men virkeligheten er den motsatte: Det fins ikke noe grunnlag for å tro at det er mulig å få mer velferd for mindre penger i andre deler av offentlig sektor. Budsjettkutt er lik velferdskutt, så enkelt er det. Derimot er det fint mulig å oppnå mer sikkerhet for langt lavere militærutgifter enn det Norge har i dag. Men da må vi gå ut av NATO.  

Ved å stå utenfor NATO oppnår Finland og Sverige svært mye mer trygghet for pengene. Ved å gå ut av NATO, kan også Norge frigjøre militære utgifter til andre formål. Det er derfor en logisk sammenheng når Rødt både går inn for å melde Norge ut av NATO, og redusere militærutgiftene ned til en prosent av BNP. Med det vil vi fortsatt ligge i toppen av militærutgifter per innbygger i Europa, og høyere enn alle våre nordiske naboland, men ikke så skyhøyt over alle andre som vi gjør i dag. Vi har mer penger å bruke på velferd, og få mer trygghet, samtidig. 

Klikk her for mer informasjon om Rødts nasjonale aksjonsdag mot krig 16. april.

onsdag 8. april 2015

Sekstimerssamfunnet



(Debattinnlegg på trykk i dagens Klassekampen, men da under tittelen "Vi må over på et annet spor", som er tittelen Klassekampen ga innlegget i stedet for det opprinnelige jeg ga det, som er "sekstimerssamfunnet")

Olav Randen fortsetter å utfordre oss med viktige spørsmål om innføring av sekstimersdag. Han stiller spørsmål ved om vi vil kunne stoppe den miljøskadelige forbruksveksten når vi legger til grunn at innføring av sekstimersdag skal skje med full lønnskompensasjon. 

Her er det viktig å presisere at full lønnskompensasjon for alle arbeidere ikke betyr full kjøpekraftskompensasjon for alle grupper. I kommersiell sektor vil sekstimersdag med full lønnskompensasjon bety en betydelig økning av lønnskostnadene og en tilsvarende reduksjon i profitten. Det vil føre til at kapitalistenes utbytte vil bli kraftig kutta samtidig som mulighetene for å betale høye lønninger og honorarer til direktører og skatteadvokater i stor grad forsvinner.
For det andre vil en reduksjon i profitten også føre til at mulighetene for nye investeringer vil bli kraftig redusert. Det er jo bedriftenes stadig økte produksjon, som følge av stadig økte investeringer, som er det som rent fysisk muliggjør forbruksveksten. Sekstimersdag med full lønnskompensasjon angriper derfor motoren i forbruksveksten direkte.

Det vil også være en rekke virksomheter som lever av det enorme utsalget og transport av forbruksvarer som ikke vil klare de økte lønnskostnadene. Disse vil gå konkurs, og varene og tjenestene de produserte vil reduseres i samfunnet. Dermed frigjøres arberidskraft til de sektorene som trenger mer arbeidskraft. 

Økte lønnsutgifter i velferdssektoren vil også fordre økte inntekter. Det kan skje gjennom økt offentlig eierskap, slik at profitten fra kommersielle virksomheter går rett inn i felleskassa. Det kan også komme fra økt skattlegging av inntekt og formue til de som har mest, og som trenger å få redusert sitt konsum. 

Selv om sekstimersdag med full lønnskompensasjon ikke vil bety inntektsreduksjon for de som har minst, er det klart at den reduserte profitten også begrenser mulighetene for lønnsøkning i årene etter at reformen er gjennomført.
Innføring av sekstimersdag vil altså ganske umiddelbart bety redusert produksjonsvekst, noen produksjonsnedlegginger, kraftig forbruksreduksjon for overklassen og redusert framtidig forbruksvekst for arbeiderklassen. 

Alternativet til sekstimerssamfunnet vi skisserer, er nok ikke det lavteknologiske sosialistiske samfunnet Olav Randen skisserer. Alternativet er fortsatt kapitalistisk forbruksvekst. Sekstimersdagen tvinger oss over på et helt annet spor, hvor det verken vil være mulig å sløse med naturressurser eller arbeidskraft på den måten det gjøres i dag. 

Om den videre prosessen vil føre til at det blir mulig å redusere den bundne arbeidstida enda mer, eller om vi omformer produksjonsteknologien på en slik måte at det blir nødvendig å øke arbeidstida noe igjen, kan vi ha en rasjonell diskusjon om når den tida kommer. En innføring av sekstimersdag ved at man tar det man ellers ville fått i lønnsøkning ut i redusert arbeidstid, vil gjøre det mulig i løpet av de kommende hovedoppgjørene å komme dit raskt nok til å berge klimaet for framtidige generasjoner.     

torsdag 26. mars 2015

Sekstimersdagen – en dynamo for bærekraftig utvikling


(Debattinnlegg i Klassekampen 25. mars)

Olav Randen presenterer 19. mars en argumentasjon mot sekstimersdagen. Han starter imidlertid med å liste opp en rekke premisser vi er enige om: Vi er enige om at det finns en betydelig arbeidskraftreserve i alle som er arbeidsledige i dag, alle som har lavere stilling enn de ønsker og at en god del av de som går på uføretrygd kunne klart å delta i arbeidslivet dersom presset ikke var like hardt som det er i dag. Videre er vi enige om at det finns et stort potensial i arbeidskraftrasjonalisering ved at en rekke yrker i blant annet konsulent-, reklame- og meglerbransjene utfører samfunnsunyttig arbeid som kan fjernes i en mer rasjonelt organisert økonomi. Vi er også enige om at bortfall av reklame og kommersielt skapt konsumpress også gjør det mulig å redusere produksjonen av en rekke varetyper, uten at den opplevde livskvaliteten for folk flest vil bli redusert.

Vi er også enige om at det vil finnes samfunnsområder hvor det vil være nødvendig å øke innsatsen av arbeidskraft i et sosialistisk samfunn. Vi vil trenge å produsere mer av de industrivarene vi vil forbruke selv, og sysselsetting i fiskeri- og landbruk må økes for å kompensere for redusert forbruk av energi.  

Det vi trolig er uenige om, er for det første hvordan totalregnskapet når det gjelder arbeidskraftsbehovet vil se ut i en sosialistisk framtid. Dette er det vanskelig å spå, siden så mange premisser er usikre. Det gjelder både spørsmålet om hvordan teknologien vil se ut, men også spørsmålet om hvordan befolkningas helsetilstand og omsorgsbehov vil være. Det er for eksempel ikke gitt at antallet ansatte i barnehagene trenger å øke i et samfunn hvor sekstimersdagen er fullt ut gjennomført, selv om vi er enige om at voksentettheten i barnehagene bør øke. Med sekstimersdag for de voksne er det også naturlig at det blir sekstimersdag for barna i barnehagene, og det er en betydelig kortere dag enn det mange barnehagebarn har i dag.

Det viktigste med å innføre sekstimersdag er den umiddelbare effekten redusert arbeidskrafttilgang vil ha på økonomien. For dessverre er det ikke sånn at det er redusert energiforbruk og økt arbeidskraftinnsats i fiskeriene som blir resultatet om vi ikke innfører sekstimersdag. Alternativet til sekstimersdag er fortsatt vekst i reklamebransjen, og fortsatt økt konsumpress og konsum. Sekstimersdag vil tvinge gjennom en mer planmessig bruk av arbeidskrafta og dermed også en mer formålsstyrt bruk av naturressurser. Overgang til en mer bærekraftig global arbeidsdeling, med reindustrialisering i land som Norge, vil måtte skje gradvis og parallelt med at u-landene blir rikere, mer teknologisk avanserte og med en større offentlig tjenestesektor. Dette er ikke gjort over natta.

Det vi derimot har veldig dårlig tid på, er å få slutt på den klimafiendtlige forbruksveksten, og umiddelbar innføring av sekstimersdag er vårt beste våpen i den kampen.